Spor
Jeg drar dit når jeg er på mitt gladeste. Jeg drar dit på mitt tristeste. Jeg drar dit når jeg må tenke, eller når jeg ikke orker mine egne tanker.
I barndomsbyen min er det en vakker kanal. Langs den finner jeg de første hvitveisene om våren. På høsten er det ekstra rødt, ekstra gult, ekstra fint akkurat her. Trærne har vokst seg så veldig høye år for år. På kalde klare vinterdager luner solen et spesielt sted helt nederst. Jeg lukker øynene og legger meg på en av benkene. Sommeren kjennes rett rundt hjørnet.
Kanalen ble gravd ut for mer enn 150 år siden. På kirkegården, en kort gåtur fra kanalen ligger store deler slekten på pappas side gravlagt. Generasjoner som levde den gang kanalen var ganske ny. Familiemedlemmer som jeg har sterke bånd til. De gikk langs kanalen lenge før jeg var født. Nå er det min tur.
Jeg sorterer bilder, og finner et bilde av pappas onkel. Han jobbet på det lokale verftet, i enden av kanalen. Han syklet til arbeid på mine turstier. På jobben var han en av mange arbeidere, men hjemme var han vår favorittonkel. Kanskje var det på grunn av humøret hans, røverhistoriene eller det at vi alltid fikk beholde vekslepengene når vi handlet i kiosken på hjørnet. Jeg går ofte bort til graven hans, han er gravlagt rett ved siden av farmoren min. Klapper steinen, og blir glad inni meg.
Farmor gikk hele tiden i godt tempo. På vei til eller fra noe, over hele byen. Hun opplevde kanalen som ung jente, mamma, enke, pensjonist. Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på? Eller hadde hun blikket vendt ned mot sjøen, og tenkte på han som ikke var hjemme?
Jeg kikker oppover. Kanalen er så lang når jeg står på broen. Nå når den er gravd ut, er det nesten umulig å forestille seg at den en gang ikke var her. Jeg lurer på om de egentlig hadde troen? Arbeidskarene som fikk utdelt hver sin hakke og spade. De som skulle jobbe på nesten samme sted i årevis. Meter for meter med hardt arbeid. Utallige lass kjørt bort med hest og kjerre. Lange arbeidsdager, tunge løft, liten variasjon.
“Jeg kikker på trærne som er langs vannet. De som lager en spesiell lyd. Det rasler så fint når det blåser der nede. Hadde hun tid til å se på de samme trærne som jeg nå ser på?”
